www.njsamband.org Historikk Ti. 12. des. 2017

Vennskapssambandet Norge - Vest-Balkan

Org.nummer  993073091
Bank 4270.15.57543

 

Styreleder:
Rolf Fjellestad

+47 970 99 338

 

post@njsamband.org

HISTORIKK

 

VÅRE SAMBAND I 40 ÅR 

av Arnt Tore Andersen

 

"Norsk jugoslavisk samband i 40 år" - Minnebok i anledning jubileumsmarkeringen 2010

 Teksten er opphavsrettslig beskyttet - videre bruk krever kildehenvisning

 

Kanskje var etableringen av Norsk Jugoslavisk Samband i 1966 en ren tilfeldighet. I alle fall var den resultat av noen ganske uformelle samtaler mellom ørlendinger og en mindre jugoslavisk delegasjon som da var på fosenbesøk. Etter en trivelig fisketur utenfor Uthaug samlet jugoslavene og deres vertsfolk seg på gården Sannan. Der kom samtalen også inn på mulig reorganisering av Sambandet som ble stiftet i Trondheim sommeren 1945, men som snart "døde" ut. Resultat ble altså reorganisering og i 1969 ble det også etablert sambandsavdeling i Niš i Sør-Serbia. Dermed var også Jugoslavisk Norsk Samband en realitet. Vi var i gang!

 

 

Bakgrunnen for det snart 70-årige vennskapet mellom Norge og Jugoslavia er å finne i årene fra 2. verdenskrig da 4268 jugoslaviske krigsfanger ble sendt til Norge og plassert i 28 forskjellige leire rundt om i landet, de fleste i Nord-Norge. I disse leirene var medmenneskelighet nærmest et fremmedord og fangene gjennomgikk store lidelser i form av sult, sykdommer, kulde, mishandlinger og rene henrettelser. 27. og 28. juli 1942 ble således 427 av de jugoslaviske fangene henrettet som represalier for to fanger som drepte et par tyske voktere i forbindelse med rømningsforsøk fra en arbeids-kommando på Korgenfjellet. Dette er vel en av de største massakrene i norsk historie? Av de nevnte 4268 jugoslaviske fangene som kom hit til landet var det kun 1917 som overlevde. Dette gir en dødsprosent på vel 55 men i enkelte leire i Nord-Norge, Jugoslaviske krigsfanger på arbeid i Osen i 1943 for eks. Beisfjord utenfor Narvik, var dødsprosenten over 90!

(Kilde: Norge Jugoslavia Boken, 1974)

 

 

KONTAKTER

 

Til tross for til dels meget strenge vakthold både i leirene og på arbeidskommandoene, ble det inngått kontakter mellom noen fanger og en del nordmenn. Flere av disse kontaktene utviklet seg også til livsvarige vennskapsforhold. Etter krigsslutt i mai 1945 ble samtlige gjenlevende jugoslaviske fanger plassert i en samleleir i Melhus sør for Trondheim. Disse ble sommeren 1945 en kjent og populært trekk i bybildet i Trondheim og ytterligere vennskapskontakter ble inngått.

 

Dette resulterte i at det den 26. juli 1945 ble stiftet en vennskapsforening kalt Norsk Jugoslavisk Samband (NJS) med overlærer Harald Rønneberg som formann. Samme kveld ble også Jugoslavisk Norsk Samband (JNS) etablert, visstnok med Vojislav Rakić som leder. Stiftelsene skjedde i Britannia hotell og da i forbindelse med en underholdningsforestilling jugoslavene ga sine norske venner. Høsten 1945 ble det stiftet en sambandsorganisasjon i Oslo og året etter en tilsvarende i Mo i Rana.

 

 

 

Den 22. 06. 1945 ”Centrum” kino i Trondheim

Mange nordmenn var til stedet ved den jugoslaviske kulturgruppens forestilling

(Kilde: Norge Jugoslavia Boken, 1974)

 

Disse organisasjonene fra 1945 og 46 ble imidlertid av kort varighet. Årsaken er rett og slett at jugoslavene ble sendt hjem til Jugoslavia sensommeren og høsten 1945 og at det deretter i mange år ble umulig for nordmennene å oppnå kontakt. Dette skyldtes i første rekke interne forhold i Jugoslavia og som vi her ikke skal komme nærmere inn på. Men noe betydde også dette norske vennskapstiltaket. Blant annet fikk det i samarbeid med en tilsvarende danske organisasjon sendt flere tønner med tran til Jugoslavia. Om dette fikk særlig betydning for folkehelsen der er vel heller tvilsomt.

 

Sist på 1950-tallet kom dog de første x-fangene tilbake til Norge. I følge mine opplysninger (Ljubo Mladjenović) var de aller første et par mann som besøkte dødsleiren i Beisfjord. De første som etter krigen besøkte Ørland i Fosen, der den største leiren i Trøndelag, Austrått lå, var i 1959. Senere fulgte flere, og dette resulterte altså i nystiftelsen av Norsk Jugoslavisk Samband. Den nevnte uformelle samtalen på Sannan (Ørland) våren 1966 medførte nytt møte i Trondheim den 13. oktober samme høst der Norsk Jugoslavisk Samband ble formelt stiftet med Gunnar Karlgård fra Levanger som første formann.

 

LANDSOMFATTENDE

 

Dessverre finnes det ikke korrekte protokollinformasjoner om hvem som var til stede under dette stiftelsesmøtet i 1966. Men noen vet vi om, blant annet at det var ørlendingen og bestyrer av Austrått gård, Kåre Nesset, som var den virkelige pådriveren. Han hadde gjennom et par år under krigen hatt god kontakt med jugoslaviske fanger i leiren som lå like ved austråttgården. Mye er sagt og skrevet om Kåre Nesset, men det står fast at han var en uredd mann som ved mange anledninger ytet jugoslaviafangene hjelp med mat, medisiner, klær og fluktplaner inntil han ble arrestert pinsehelgen 1944. Tidlig på 1960-tallet organiserte Kåre Nesset også såkalte "ungdomsbrigader" til Jugoslavia. Norske ungdommer, vesentlig fra Trøndelag, stilte opp som dugnadsgjenger i det hardt krigsskadde landet. Det hele var i realiteten mer en solidaritetshandling enn nytteinnsats. Men flere av disse brigadeungdommene ble senere gode støttespillere i det senere Norsk Jugoslavisk Samband.

 

Vi vet at følgende var med under stiftelsesmøtet i Trondheim 13.oktober 1966: Kåre Nesset, Ørland, Olaf Nesset, Ørland, Bjarne Schei, Ørland, Karsten Andersen, Ørland, Petter Rødsjø, Stjørna, Johan Moan, Leksvik, Arvid Falkmo, Trondheim, Ivar Wiggen, Trondheim, Bernhard Berg, Stjørna, Gunnar Karlgård, Levanger, Mauritz Løge, Bjugn og Trygve Eikseth, Bjugn. Flere andre, særlig fra Trondheim, var også til stede, men det har vært vanskelig å rekonstruere listen.

Den nye stiftelsen fikk egentlig navnet Norsk Jugoslavisk Samband, Trøndelag. Gunnar Karlgård, Levanger ble altså det nye sambandets aller første formann og Kåre Nesset nestformann.

Det viste seg snart at medlemstallet i organisasjonen økte såpass raskt at sambandet ikke kunne fungere som et rent trøndersk tiltak. Det måtte bli landsomfattende. Særlig klart ble dette etter at Jugoslavene i februar 1969 reorganiserte sitt samband (JNS) under et stort møte i byen Niš i Sør-Serbia.

Dette ble det tatt tak i under NJS’s landsmøte i 1969. Da ble "Trøndelag" sløyfet i sambandets navn samt at det ble vedtatt å opprette avdelinger i Oslo-området samt Nord-Norge. Den Nord-Norske avdelingen ble konstituert i juni 1970 mens "Østlandsavdelingen" inkludert Oslo lokallag ble en realitet et par måneder senere.

 

KJENTE FOLK

 

Prosten i Bjugn i Sør-Trøndelag, Mauritz Løge, kom i kontakt med en del jugoslaviske fanger allerede under krigen og viste seg også som en uredd hjelpesmann for de lidende fangene. Resultatet ble arrestasjon og opphold både på Grini og Mysen før freden kom. I 1969 oppholdt Løge seg i Oslo og trolig var det hans arbeid og iver som resulterte i opprettelse av egen Osloavdeling av NJS. Ved samme anledning ble det valgt et interimsstyre med Løge som leder og med seg hadde han bl.a. Helmer Bonnevie, Gunnar Karlgård, Kåre Nesset og den senere utenriksminister og fredsmekler Thorvald Stoltenberg. Jon Jamtli fungerte som styrets sekretær. I en samtale denne skribenten hadde med Stoltenberg 17. mars i år,(2009) mente han at Einar Gerhardsen var med i dette styret. I alle fall var Gerhardsen i følge Stoltenberg (Kilde: Norge Jugoslavia Boken, 1974) særdeles ivrig under opprettelsen av Norsk Jugoslavisk Samband.

 

 

    Den 29. 11. 1973, Sund Folkehøgskole Gordana Piric. Jon Gønlid, Mauritz Løge også  og Svein Mønesland

 

Dette interimsstyret jobbet frem statutter for organisasjonen og arbeidsresultatet ble presentert under NJS’s første ordinære landsmøte i Trondheim i april 1972. Til stede da var representanter fra alle de tre avdelingene. Det ble vedtatt 2-årige landsmøteperioder og at ett avdelingsstyre skulle fungere som NJS’s arbeidsutvalg og at landsstyret skulle bestå av dette arbeidsutvalget samt formennene i de to øvrige avdelingene. Trøndelagsavdelingen ble pekt ut til å fungere som det landsomfattende sambandets aller første arbeidsutvalg. Mauritz Løge var da formann i Trøndelagsavdelingen og dermed også den første formann i landsstyret.

Den nasjonale ledelsen av NJS ble tillagt Trøndelagsavdelingen frem til landmøtet i april 1976 da Østlandsavdelingen overtok med Helmer Bonnevie som formann. Han ble senere avløst av stortingsrepresentant Osmund Faremo.

 

JUGOSLAVISK NORSK SAMBAND - JNS

 

Det tok ikke lang tid etter sambandsstiftelsen i Norge for Jugoslavia kom etter. Dette skjedde under et storstilt konstituerende møte med over 800 deltakere i den sørserbiske byen Niš den 9. februar 1969. De fleste var tidligere krigsfanger i Norge og familiemedlemmer av fanger som hadde falt i Norge under krigen. Også en hel del nordmenn var til stede under dette møtet i Niš. Det ble valgt formann og styre samt vedtatt at aktivitetene skulle foregår på to plan. Noen skulle knyttes til sambandets hovedstyre og andre til de forskjellige lokallagene. Den nye jugoslaviske foreningen (JNS) utviklet seg meget raskt med 25 lokallag og med et medlemstall på nærmere 30000! Også bedrifter meldte seg inn. De fleste lokallagene var å finne i Serbia, men også i Kroatia, Bosnia og Montenegro.

 

Fra stiftelsesmøte for lokalavdelingen av Jugoslavisk-Norsk Samband

i Leskovac

(Kilde: Norge Jugoslavia Boken, 1974)

 

Det norske sambandet (NJS) kom nok i mindre grad i kontakt med foreningene i Bosnia og Montenegro (unntatt Igalo) mens det til tider var nært samarbeid med kroatiske avdelinger. Dette skyldes ikke minst Zjelko Takac og Stjepan Heimer som begge var svorne norgesvenner. Kontaktene resulterte blant annet i ”Partisanmarsjene” som årvisst ble arrangert både i Ørland/Bjugn, i Zagreb og landsbyen Samobor. I de senere årene har det også blitt avviklet slike marsjer i Gornji Milanovac. Tidlig på 1980-tallet deltok store norske delegasjoner i disse marsjene som alltid ble minnerike opplevelser. Også til Ørland og Bjugn kom det også ivrige marsjerende fra Jugoslavia, flest fra Kroatia.

 

 

SPRÅKOPPLÆRING

 

Opprettelsen av JNS og NJS ga raskt positive relasjoner mellom disse to landene på forskjellige områder. De mange gjensidige ”karavanereisene” gjennom 1970-og 80-årene har vi allerede nevnt. Men de var stekt med på knytte nye vennskapsbånd på flere plan og vi lærte å kjenne noe av hverandres kultur- og samfunnsliv. På kulturfronten ble det også gitt statlige og organisasjonsmessig støtte til utvekslingsstudenter og til forskjellige slags kunstnere som ønsket å besøke ett av de to landene, gjerne med utstillinger som følge. Stadig var det også gjensidige besøk av musikere, danse- og folkloregrupper mm. Gjennom alle disse tiltakene ble det spesielt i Jugoslavia utviklet et meget aktivt ungdomsarbeid. Språklig fikk arbeidet ny giv og inspirasjon da det i 1977 ble opprettet lektorat i norsk ved Universitetet i Beograd. Ungdom fra hele Jugoslavia kunne studere norsk på universitetsnivå, i første omgang som støttefag med undervisning over fire semester og senere utvidet. Andre har fått anledning til norskopplæring ved Saga Språkskole i Beograd og i Gornji Milanovac samt Niš og Prokuplje. Mange av de som har hatt opplæringsansvar ved disse nevnte læreinstitusjonene har hatt opphold i Norge og der tilegnet seg gode nok norsk-kunnskaper, ofte via opphold ved Folkehøyskoler.

 

Det gjelder også Ljubiša Rajić som har vært den drivende kraften bak norskopplæringstiltakene i Jugoslavia. Hans far hadde vært internert som krigsfange på Austrått under krigen. Selv kom Ljubiša som elev til Fosen Folkehøyskole i Rissa til Norge omkring 1970. Senere tok han universitetsutdannelse i norsk i Oslo. I mange år har han snakket og skrevet norsk med ordforråd og fonetikk som de fleste nordmenn knapt behersker. Et lite eksempel:

I 1996 ble Ljubiša tildelt en pris for sitt omfattende arbeid med utbredelse av norsk språk og kultur på Balkan. I den anledningen ble han invitert til en bokmesse i Oslo for å holde foredrag. Han startet, uten manuskript, på feilfritt og klart bokmål. Under veis ble det en 10-minutters pause før han fortsatte men da på klangfullt nynorsk! Denne artikkelforfatteren var til stede og over en kopp kaffe etter foredraget spurte jeg Ljubiša hvorfor han gikk over til nynorsk etter pausen? Han så forbauset på meg. - Gjorde jeg det? Nei det måtte ha kommet automatisk, det var slett ikke planlagt!

I løpet av denne 40-årige sambandstiden regnes det med at mellom 300 og 400 unge fra Jugoslavia og Norge har fått økonomisk støtte, først og fremst fra det såkalte ”Bergesen fondet” men også fra vennskapsforeningene og kommuner, til språkopplæring.

 

SYMBOLHUSET

 

Mange norske unge, ofte langt nede i ten-årene, har også fått et forhold til tidligere Jugoslavia gjennom det årlige arrangementet ”Radost Evrope”, (Europas glede) i Beograd. Dette arrangementet blir omtalt i egen artikkel i dette heftet, men nevner her like vel at JNS i alle år har tatt del i arrangementet ved å ta seg av norske barn og unge som har deltatt. Bistanden har blant annet bestått i å skaffe vertsfamilier samt sørge for egne arrangementer og utflukter. I likhet med de fleste faste arrangementer i Jugoslavia måtte også ”Radost Evrope” innstilles da krigen brøt ut på Balkan. Men nå er det i gang igjen og norsk representasjon også på plass. Totalt har ca 600 norske unge tatt del i disse storstilte arrangementene med deltakelse fra hele Europa. På norsk side, NJS, må det dog erkjennes at vi ikke har vært dyktige nok til å engasjere mange fra denne store gruppen til aktive medlemmer i vår organisasjon.

 

 Vennskapshuset i Gornij Milanovac

 

Det hittil største samarbeidsprosjektet og det fremste symbolet på samarbeid mellom NJS og JNS, var byggingen av Vennskapshuset i Gornji Milanovac med offisiell åpning høsten 1987.

Dette har også et eget kapittel i denne jubileumsberetningen, men vi hitsetter like vel følgende: Huset er ment å skulle gi en bred fremstilling av det jugoslaviske og norske folks fortid og nåtid samt fremtidsplaner. Videre det som er typisk for

landenes natur og kulturliv og deres sosiale og kulturelle utvikling. Særlig vekt ble det lagt på å fremstille hendelsene under

siste verdenskrig og gjennom dette fortelle noe om bakgrunnen for det spesielle vennskapet som oppstodmellom disse to nasjonene i etterkrigstiden.

 

Museum i vennskapshuset

 

Dette ble ikke minst gjort ved opprettelsen av museet i husets 2. etasje der bilder, artikler Blomsterpiker ved minnelunden i Gornji Milanovac i 1986 og bøker på begge språk gir kunnskap og innsikt. Dette museet er fremdeles under utvikling. Fra åpningen i 1987 (med over 20.000 til stede!) og frem til den nye balkankrigen i 1991, ble det avviklet en rekke norsk-jugoslaviske arrangementer i huset og flere norske kunstnere hadde tidvise opphold der. Krigshendelsene på 1990-tallet satte dog stopp for mange av de planene som ble lagt for Vennskapshusets innhold og utvikling, men nå er man i gang igjen og p.t. bygges det overnattingshytter tilknyttet huset. I dag inneholder huset foruten museet også restaurant, forsamlingssal, rom for kunstneriske aktiviteter, en praktfull terrasse samt gode ytre rom. Både NJS og JNS håper nå på at huset etter hvert skal kunne fungere slikt det var tenkt da realiseringen fant sted på 1980-tallet.

 

TILBAKEGANG OG NY GIV

 

Oppløsningen av det tidligere Jugoslavia, krigshandlingene og de internasjonale sanksjonene mot Serbia og Montenegro, førte til store utfordringer for samkvemmet mellom Norge og Jugoslavia inkludert de to vennskapsorganisasjonene. Omtrent alle planlagte og faste, innarbeidede arrangementer måtte innstilles. I Norge falt mange av NJS’s tidligere medlemmer fra og særlig i Serbia og Montenegro hadde mange av de eldre medlemmene og spesielt de tidligere krigsfangene, store vankeligheter med å akseptere den norske offisielle holdningen med fordømmelse av det sittende regimet og støtte til de republikkene som brøt ut av føderasjonen. Dette gjelder blant annet den norske anerkjennelsen av Kroatia som egen stat i desember 1991 (som nr. 2 etter Tyskland) og da på et tidspunkt minoritetsproblemene (ca 600.000 serbere) i den nye staten på langt nær var løst. Høsten 1991 ble også den norske lektorstillingen ved Universitetet i Beograd trukket tilbake og instituttets eneste professor (Ljubiša Rajić) sto helt alene igjen i arbeidet med gamle og nye studenter.

 

På norsk side var det like vel mange tidligere NJS-medlemmer som gjennom hele krigstiden holdt personlige kontakter med venner i tidligere Jugoslavia, noe det ble satt stor pris på. Flere gjensidige besøk fant også sted selv om reisemulighetene var vanskelige nok. Tidvis ble det avviklet møter mellom sambandsstyrene uten at det kunne legges grundige, fremtidige planer. I Norge forsøkte NJS å tilpasse organisasjonen etter som utviklingen fant sted i x-Jugoslavia, blant annet ved stiftelsen av ”Venneforeningen Serbia/Montenegro” og nedleggelsen av NJS i sin daværende form. (Høsten 1992)

Først mot slutten av tiåret 1990, etter NATO-bombingen av Serbia og delvis Montenegro, folkeopprøret i Serbia, avsettelsen av det sittende regimet i oktober 2000 og innsettelsen av en ny og demokratisk valgt regjering i Serbia, ble det skapt ny grobunn for bredt samarbeid mellom landene og vennskapsorganisasjonene. I disse prosessene spilte det norske diplomatiet og ambassaden i Beograd en meget vesentlig rolle. Gjennom direkte eller indirekte støtte til den serbiske politiske opposisjonen, uavhengige organisasjoner, studenter og media m.v., sto Norge frem som en av de viktigste pådriverne for politisk endring. Dette skapte i sin tur ny vitalitet i forholdet mellom Serbia/Montenegro og Norge. Siden 1940-årene hadde Norge hatt en spesiell høy status i Jugoslavia og særdeleshet i Serbia. Nå har Norge igjen fått sin tidligere gode plass tilbake der. Ljubiša Rajić sier det slik:

- For en som har fulgt utviklingen kan det synes som om lille Norge alene sto bak flere tiltak enn resten av Europa til sammen. Olje til oppvarming, asfalt for demokrati, stipender til landets beste studenter, kunstutstillinger og nyoppsettinger av Ibsens teaterstykker er bare noen av de vellykkede tiltakende fra norsk side i de siste årene. Det norske miljøet på Universitetet i Beograd fulgte opp denne aktiviteten med å knytte bånd til utdanningsinstitutter som Nansen skolen og Høgskolen i Oslo. Det er oversatt og gitt ut litteratur av kjente norske forfattere som Dag Solstad, Lars Saabye Christensen og Kjell Madsen samt oppført nåtidsdramaer av Bjørg Vik og Jon Fosse. Alt dette har gitt seg utslag i vesentlig økt student-tall ved Universitetets norskstudietilbud - fra ca årlig 10 i 1990-årene til 35-40 i de siste årene.

Alt dette gjør også at grunnlaget er lagt for ytterligere forsterket samarbeid mellom NJS og JNS. Kanskje vil vi igjen se at det dukker opp lokallag i disse foreningene, noe som muligens er en forutsetning for økt engasjement og voksende medlemstall. Men initiativ må tas!

Lenge før siste krig på Balkan ble det inngått flere vennskaps/samarbeidsavtaler mellom norske og jugoslaviske kommuner. Mange av disse ble kanalisert via NJS og JNS. Disse opphørte omtrent fullstendig under krigs-tiåret unntatt en del hjelpesendinger. Nå er man imidlertid godt i gang igjen, ikke minst takket være at den norske stat via Kommunenes Sentralforbund (KS) i de siste årene har bevilget betydelige midler til konkrete prosjekter i kommuner i x-Jugoslavia. Av slike prosjekter kan nevnes vann- og renovasjonstiltak, landbruksutvikling og demokratiseringstiltak mm. Også prosjekter innen utdanning på forskjellige nivå er iverksatt av institusjoner utenom kommunene. I tillegg er norsk nærings- og bedriftsliv på plass flere steder i tidligere Jugoslavia. Ny optimisme er skapt.

 

STUDENTUTVEKSLINGER

 

Uansett dette, hadde 1970 og 80-tallene skaffet oss mange gleder og gode opplevelser. Mange av disse blir nærmere beskrevet av andre bidragsytere til dette jubileumsheftet. La meg like vel nevne de mange fine karavanereisene både fra Norge til Jugoslavia og omvendt. Muligens står den jugoslaviske karavanen til Norge i 1985 som noe av et høydepunkt med trivelige sammenkomster og konstruktive samtaler både i Trøndelag, Oslo og Nord-Norge. Allerede på 1960-tallet fikk vi Norge jugoslavisk ungdom som ville lære vårt språk. Det ble først og fremst norske folkehøyskoler som tok i mot disse ungdommene og både rektorer og lærere viste stor forståelse og vilje til å legge forholdene best mulig til rette. NJS og søsterorganisasjonen i Jugoslavia kunne støtte økonomisk gjennom det såkalte "Bergesen fondet" (gitt av skipsreder Sigvald Bergesen i midten av 1970-tallet) samt noe statlig bidrag. Da den sørgelige borgerkrigen brøt ut i Jugoslavia i 1991, hadde ca 70 jugoslaviske ungdommer tatt språkutdannelse her. Mange av disse har senere markert seg på forskjellige og meget positive områder til beste for vårt vennskapsarbeid. Ljubiša Rajić er omtalt ovenfor men nevner her at han i dag leder Fakultet for nordiske språk ved Universitetet i Beograd. Hans betydning for utbredelse av norsk språk, litteratur og kultur i tidligere Jugoslavia kan knapt overvurderes. I samme kategori kan nevnes Dragan Marković ("fangen fra Toppen") som etter endt skoleopphold ved Vefsn Folkehøgskole i Mosjøen i 1969/70 fortsatte sine studier i norsk på egen hånd. Hans firma "Saga" driver blant mye annet også norskopplæring og svært mange av oss som jevnlig har besøkt Beograd vil nok ofte ha oppfattet Dragan, hans kone Zorica og deres kontor som en like nyttig "Ambassade" som den offisielle norske der i byen. Av andre norskstudenter som jevnlig har hatt, eller har, kontakter med nordmenn og som også driver norskopplæring, er bl.a Gordana Nikolić Dimitrijević i Niš/Prokuplje og Jelena Bozić som i de siste årene har bestyrt Vennskapshuset i Gornji Milanovac. En del av studentene fra tidligere Jugoslavia har også slått seg ned i Norge og her skaffet seg markante posisjoner. Således er i dag Vojislav Novaković en av toppekspertene innen energibruk i bygninger her i landet, Jovan Pavlović er blant landets aller beste musikere mens Liljana Weisser er gift i Bjugn og underviser blant annet i norsk ved Fosen videregående skole! Dessverre har utvekslingen den andre veien, fra Norge til Jugoslavia, ikke vært av samme omfang. Årsakene kan nok være flere uten av det her skal spekuleres nærmere om dette. I Norge sier vi ofte at det er lengre fra Oslo til Narvik enn omvendt. Ligger det noe her, tro?

 

RIVENDE UTVIKLING

 

I løpet av 1970 og 80-årene ble det en rivende utvikling innen sambandsarbeidet i Norge. De første lokallagene ble stiftet i slutten av 1970-årene og i løpet av få år var tallet på slike 12-13 med i alt over 2000 medlemmer. Topptiden var nok omkring midten av 1980 da mange av medlemmene blant annet var involverte i økonomibestrebelsene i forbindelse med byggingen av Vennskapshuset i Gornji Milanovac. Det skjedde så mye trivelig i disse årene. De forskjellige lokallagene arrangerte medlemskvelder med foredrag og lysbildefremsyninger med påfølgende samtaler. Dette skapte trivsel og miljø og kunnskaper om Jugoslavia både i fortid og den gang nåtid. De Olympiske vinterlekene i Sarajevo i 1984 medvirket til et ytterligere positivt syn på den jugoslaviske føderasjonen med sitt såkalte "selvforvaltningsprinsipp". Vi var optimistiske. I Herceg Novi i Montenegro stod et helt nytt helseinstitutt, "Dr.Simo Milosević" med gode tilbud til norske reumatisme- og psoriasispasienter. Fra dette instituttet ble åpnet i 1978 og til krigen på Balkan brøt ut i 1991, hadde faktisk 42.000 nordmenn fått behandlinger. Alt så lyst og positivt ut. Med glede minnes vi også de mange kulturutvekslingene som fant sted i disse årene på en rekke forskjelllige områder. "Tamburica Pet", "Diogen" og andre ble rett og slett våre nære venner. Vi har heller ikke glemt "partisanmarsjene" på Ørland/Bjugn, i Zagreb og senere i Gornji Milanovac. Disse skapte også kontakter og vennskapsforhold.

 

 

I 1990 hadde vi i NJS et landsmøte i Bjugn i Sør-Trøndelag som utelukkende stod i positivitetens ånd. Det ble der vedtatt å legge ned landsdelsavdelingene slik at lokallagene og deres medlemmer direkte ble underlagt landsstyret. Dette for å kutte ut unødvendig skrivebordsbyråkrati. Gullbjørg Hegvik Hansen fra Fosen lokallag ble for anledningen valgt til ny leder i landsstyret. Med det ble hun også den siste som ledet organisasjonen slik vi kjente den fra 1972. Men vi gikk inn i 1990-årene med gløden og optimismen i god behold. Og trolig var det bare få av oss som virkelig oppfattet de mørke skyene som snek seg inn over jugoslaviarepublikkene ved dette tiårsskiftet.

 

VANSKELIGE ÅR

 

Da Jugoslavia brøt sammen som føderasjon i 1991 og med de triste væpnede konfliktene som fulgte, ble det også vanskelige tider for vennskapsforeningene og samarbeidet. I 1992 ble det innført internasjonal boikott (embargo) av Serbia og Montenegro. Av en eller annen merkelig grunn omfattet boikottene også kulturelle kontakter/samarbeid. Altså ble vi i sambandene direkte berørte. Det viste seg imidlertid at både enkeltmedlemmer og lokallagsledere i Norge holdt kontakt og vennskap også gjennom disse vanskelige årene.

 

Men internt i NJS i Norge var det uro. Enkelte lokallag ble lagt ned (Kristiansand og Elverum var de første) og det var stadige diskusjoner om organisasjonsnavnene. Kunne man benyttet "JUGOSLAVISK" i organisasjonen når Jugoslavia realiteten besto av kun Serbia og Montenegro? I tillegg var det allerede stiftet nye vennskapsforbindelser mellom Norge og de nye statene Kroatia og Bosnia/Hercegovina. Under NJS’s landsmøte i Fauske i april 1992, ble det fremmet forslag om nedleggelse av NJS. (Sissel Slørdal, Verdal) Forslaget ble forkastet.

Gullbjørg Hegvik Hansen ble gjenvalgt som leder under dette landsmøtet men fikk en vanskelig tid fremover. Styret mottok flere skriv med til dels meget harde beskyldninger og påstander om partstaking i konfliktene på Balkan og dårlig styrelse av sambandet. Flere styremøter ble avviklet og det kulminerte med et ekstraordinært landsmøte i Trondheim den 13. oktober 1992. Her ble NJS etter hard debatt og forslag fra styret, lagt ned og midlene overført Norges Røde Kors til hjelpearbeid i det tidligere Jugoslavia.

Samme dag som nedleggelsen fant sted, altså 13. oktober 1992, ble det avviklet nytt møte i Trondheim og stort sett med de samme deltakerne som under nedleggelsen, ble ”Venneforeningen Serbia/Montenegro” stiftet med Olav Goberg som leder. Med denne stiftelsen kunne arbeidet mer målrettes, ikke minst i forhold til Vennskapshuset i Gornji Milanovac som vi en tid var redde for å miste kontroll-og medeierskap i. Siden opprettelsen av Venneforeningen Serbia/Montenegro i 1992, og det reorganiserte NJS noe år senere, har disse fungert som ledere: Olav Goberg, Aksel Bikset og nå Jim Nerdal.

 

STØTTESPILLERE

 

Siden vennskapssamarbeidet kom i gang har mange på jugoslavisk side vært til støtte og hjelp for utallige nordmenn i det siste halve hundreåret. Mange av disse vil når historien om vennskapet Norge/Jugoslavia skal skrives, for alltid stå som påler i dette vennskapsarbeidet.

 

?ivota Pirić er kanskje den som aller først dukker opp i mange sine erindringer. Som generalsekretær i JNS i et par drøye ti-år sto han alltid til tjeneste for lederne i den norske organisasjonen og for enkeltmedlemmer på besøk i Jugoslavia. Hjelpsom, alltid i godt humør og gjerne som avskjedsreplikk en ”liten droppa for fredens skuld”. Med sorg mottok vi beskjeden om hans død i 1995.

I vennskapsarbeidet var også Zjelko Takač en slik søyle. Han hadde gjennom flere opphold i Norge i 1960-årene skaffet seg gode norsk-kunnskaper og ivret sterkt for samarbeid mellom disse to landene på en rekke forskjellige områder, ikke minst industrielle. For en del norsk industri ble han døråpner i det daværende Jugoslavia, ikke minst innen maritimt samarbeid. Takac gikk bort så alt for tidlig først i 1980-årene.

Stjepan Pistingnjat er en annen av de markante norgesvennene som alltid stod til tjeneste for venner fra Norge. Ofte stilte han som tolk under norske offisielle politiske besøk, men også for journalister og andre som trengte språklig assistanse. I tillegg var han en ivrig organisasjonsmann innen JNS. Blagoje Marinković var ingen typisk organisasjonsmann, men like fullt en usedvanlig trivelig støtte- og hjelpesmann for en rekke nordmenn på beogradbesøk. Han hadde en usedvanlig stor kontaktflate i Norge og hjemme hos ham og kona Danica stod dørene alltid åpne. Miodrag ”Mile” Novaković, Miodrag ”Šele” Šestić, ?ivorad ”Bata” Kne?ević samt brødrene Mika og Radmilo”Lale” Mandić var også av de som alltid stilte opp for norske venner. Det samme gjorde forfatterne/historikerne Cveja Jovanović og Ljubo Mladjenović som gjennom sine mange bøker og skrifter oversatt til norsk har gitt oss kunnskaper om Jugoslavia både i freds- og krigstid. Nå har alle disse dessverre gått bort. Flere navn skulle jeg gjerne tatt med, men i dette skrivet er det nødvendig å være så kortfattet som mulig, selv om de fleste av oss for alltid vil kjenne varme og godhet når vi tenker på så mange flotte og sjenerøse mennesker vi har hatt kontakt med, i første rekke gjennom JND.

 

NB! 

Når det gjelder beskrivelsen av Sambandet og virksomheten på jugoslavisk hold har artikkelforfatteren hatt god støtte av Ljubiša Rajić, Dragan Markoić og Vojislav Novaković. Takk for det! Arnt Tore Andersen

Vennskapssambandet Norge ? Vest-Balkan styrker og utvikler vennskapsforbindelsene mellom nordmenn og befolkningen i det tidligere Jugoslavia
web: info helgeland